Olaug Salthe
På Bildentekstilets høyre side slynger en akantusranke seg og danner en ramme rundt løvefiguren. Men hva er egentlig en akantusranke?
Akantus er en plantefamilie som har om lag 50 arter i Sør-Europa, Asia og Afrika. Den er tilpasset tørre vekstforhold. To av artene, torneakantus (a.spinosus) og mjukakantus (a.mollis) er spesielt kjent for at de er brukt i ornamentale kunstuttrykk. De har flikete blad og markerte bladnerver.
Ornamentale arbeider med akantusranker kan sees i Hellas fra 500-600-tallet f.Kr. Seinere ble ranken motiv i romersk og bysantinsk kunst og ble etter hvert vanlig i hele Europa. Gjennom hele den europeiske kunsthistorien finner vi eksempler på akantusranker i kunst, dekor o.l.
I Norge har akantusranken fått en sentral plass i folkekunsten. Det skjedde fra 1700-tallet. I 1697 sto Oslo Domkirke ferdig. I kirken er det tre store arbeider som representerer begynnelsen på stilarten akantusbarokk i Norge: Altertavlen, prekestolen og orgelfasaden. Altertavlen og prekestolen sto ferdig i 1699. Det er malte treskjæringsarbeider dominert av akantusranker utført av en ukjent hollender med hjelp av norske håndverkere. Orgelfasaden kom seinere og er utført av norske kunstnere og håndverkere.
Innredningen i Oslo Domkirke representerer starten på bruken av ranken i folkekunsten. Kunstnere og håndverkere implementerte akantusranken i treskurd, malerkunst, broderi og metallarbeider. Akantus i treskjæring og rosemaling blir av mange sett på som det norskeste norske dekorelementet sammen med åttebladrosa (som stammer fra Asia).
Innen treskjæring og rosemaling har det utviklet seg særegne tradisjoner i ulike distrikter, f.eks. «Kinsarvikstilen», «teleroser» og «Hallingmaling». Det er mange utøvere på høyt kunstnerisk nivå den dag i dag. Årlig arrangeres det nasjonal konkurranse i begge disiplinene ved Dyrsku’n i Seljord. Mange forbinder rosemaling med Telemark. Det nye fylket Vestfold og Telemark har fått fylkesvåpen med et vikingskip og to akantuskrøller. Det sier noe om identifikasjonen fylket har til akantusplanten. Akantusranker finner en også igjen på broderte bunader, f.eks. Hallingdalsbunaden og flere Telemarksbunader. Broderiene på Tinnbunaden består av akantusranker som blir brodert på frihånd. En kan i bunadsaumen se tydelig likheter til enkelte rosemalere sitt design.
Ved gjenskapingen av akantusranken på Bildentekstilet er det viktig å la seg inspirere av tidsriktige akantusranker fra tidlig middelalder f.eks. akantusranken på Bayeuxteppet fra slutten av 1000-tallet. I begynnelsen av studiene av det forstørrede bildet av Alfssønsakvarellen så jeg lenge noen «forstyrrende malingsklatter» på akantusgreinen. Styringsgruppa hadde ulike meninger om «klattene». Jeg hadde mest lyst til å overse dem og ikke ta dem med i gjenskapingen. Turid Svarstad Flø i referansegruppa mente at «klattene» representerte noe som hadde vært på det originale Bildentekstilet. Turid og jeg intensiverte studiene av bilder av middelalderske akantusranker. Plutselig fant vi en «lovmessighet»! Mange akantusranker har et bånd rundt greinen like før den deler seg opp i en mindre grein/krøll. Det sees tydelig på bildet av Bayeuxteppets scene der Harald, engelskmennenes jarl, og hans ledsagere rir til Bosham. Til venstre i scenebildet er en fin akantusranke brodert med kontursting og leggsøm – med bånd rundt greinen like før hvert delingssted (Rud 1996, s.38).
Referanser.
Akershusmuseet (2012). Åttebladrosa – stjerna til alle tider.
Anker, Peder M. (2004). Norsk Folkekunst.
Engen, Arnfinn (red.) (1999). Folkekunst. Norsk Folkemuseums årbok.
